|
Please use this identifier to cite or link to this item:
http://hdl.handle.net/2282/669
|
| Title: | Hva er språkets rolle i kroppsøvingsfaget? |
| Authors: | Molteberg, Jan Erik |
| Issue Date: | 2007 |
| Abstract: | I denne masteroppgaven går jeg fenomenologisk til verks og forsker på min egen
undervisning for å finne svar på spørsmålet: ”Hva er språkets rolle i kroppsøvingsfaget?”.
Spørsmålet har fått ny aktualitet i og med den nye lærerplanen Kunnskapsløftet, gjeldende fra
2006. I følge denne planen skal elevene ikke bare kunne utføre ulike ferdigheter i
kroppsøvingsfaget, de skal også utvikle ferdigheter i å reflektere, språkliggjøre og samtale om
sine ferdigheter. Av dette følger at lærere må kjenne til og kunne bruke kroppsøvingsfagets
sentrale språklige handleformer, i denne oppgaven kategorisert som ”innramming og
organisering”, ”omsorg og oppdragelse”, ”instruksjon” og ”veiledning”. Kroppsøvingsfagets
språklige handleformer skaper rom for læring og rom med mening. Gjennom levd liv i disse
rommene bys eleven språk, tanker, følelser og bevegelser. De lærer og utvikler et ”ytre” og
”indre” språk for sin kroppsøving.
Oppgaven viser hvordan språket er integrert i alt som skjer i kroppsøvingsfaget og
konkluderer med at undervisning i kroppsøvings forutsetter språk. Det betyr at jeg, i likhet
med Kunnskapsløftet, ser mer positiv på språkbruk i kroppsøvingsfaget enn hva som har vært
vanlig. Jeg mener at språket er til støtte ved læring av bevegelser. Vesentlig er det også at
språket, ved sin fleksibilitet og skapende kraft, gir unike muligheter til å drive tilpasset
opplæring.
Jeg støtter meg først og fremst til kroppsfilosofien til franskmannen Maurice Merleau-Ponty,
men også til språkteorien til russeren Mikhail M. Bakhtin. De knyttes sammen fordi de skrev
og tenkte ut fra en situasjonell forståelse av henholdsvis kropp og språk. Den første viser
sammenhengen mellom kropp og språk, den andre knytter en tilsvarende språkforståelse til
kommunikasjon. Deres utgangspunkt er at vi forstår verden ut fra kroppens forståelse av
omgivelser eller konkrete situasjoner. Kroppserfaringene fra konkrete situasjoner er
grunnleggende for kroppens evne til å lære ut fra tenkte situasjoner. På dette grunnlag påstår
jeg for det første at skal elever lære kroppsøving må de lære språket som hører til aktiviteten.
For det andre at språket er en formidler mellom person og omverden. Kropp og språk er altså
integrert på en måte som overprøver motsetningen mellom det å kunne utføre bevegelsen og å
kommentere den. Som det tredje gir språket roller, talemåter, tenkemåter og ord for følelser,
relasjoner og saksforhold. Språket gir sanseopplevelser av hvem jeg er. Disse tre momentene er en utdyping av hvordan språkets referensielle, appellative og ekspressive funksjon blir
aktivisert i kroppsøvingsfaget.
Språk og bevegelser blir altså ved levd liv del av elevenes kroppskjemaer, både i konkrete og
virtuelle rom. Denne viten om læring av språk og bevegelser, samt kunnskap om språklige
handleformer har gjort min egen undervisning mer gjennomtenkt og i større grad tilpasset den
enkelte elevs muligheter. Hvilken ”effekt” mine språkkunnskaper har hatt for elevene har jeg
ikke forsket på. I den grad det er mulig å måle ligger det utenfor rammene for denne
oppgaven. |
| Keywords: | Kroppsøving
Kunnskapsløftet
Pedagogikk
Tilpasset opplæring
Språk
Kropp
Lek
Språkhandlinger |
| Document type: | Master's thesis |
| URI: | http://hdl.handle.net/2282/669 |
| Appears in Collections: | Mastergradsavhandlinger i idrett, kroppsøving og friluftsliv
|
This item is protected by a usage licens. All items in TEORA are protected by copyright.
|
|
