http://hdl.handle.net/2282/1123 Search the Channel search http://teora.hit.no/dspace/simple-search http://hdl.handle.net/2282/1126 Title: Kjennetegn ved langtidssykemeldte personer som kommer tilbake i yrkesaktivitet etter arbeidsrettet rehabilitering <br/> <br/>Authors: Øyeflaten, Irene <br/> <br/>Abstract: Hensikten med denne studien var å undersøke om mestring, helseplager, sykdomsforståelse og smerte-relatert frykt hos 135 langtidssykmeldte forsøkspersoner ( x 10.5 mnd. sykmeldt ved inntak), hadde betydning for tilbakegang til yrkesaktivitet etter 4 ukers rehabiliteringsopphold ved Attføringssenteret i Rauland (AiR). Forsøkspersonene svarte på ulike instrumenter fra et spørreskjema før opphold, ved hjemreise og etter 1 år. Svar fra spørreskjemaet ble koblet til demografiske opplysninger fra AiR sin pasientjournal og egenrapportert jobbstatus etter 3 måneder og etter 1 år. Forsøkspersonene rapporterte initialt mer subjektive helseplager og mindre aktiv mestringsstil enn personer fra et ”normalmateriale” de ble sammenlignet med. Det var stor grad av komorbiditet, i gjennomsnitt rapporterte hver forsøksperson 12 helseplager. Tretthet var hyppigste plage og ble rapportert av 84 % av forsøkspersonene. Hele 68 % betraktet stress som årsak til plagene sine. Flere kvinner enn menn betraktet familieproblemer, bekymring og egen følelsesmessig tilstand som årsak til sine plager. 60 % av de langtidssykmeldte forsøkspersonene var tilbake i yrkesaktivitet etter 3 måneder. Etter 1 år hadde andelen tilbake i yrkesaktivitet økt til 70 %. Smerte-relatert frykt for arbeid, ”pseudonevrologiske plager” (tretthet, depresjon, svimmelhet o.l.) og lav grad av instrumentell mestring (aktiv mestringsstil) var prediktorer for å ikke være tilbake i yrkesaktivitet etter 3 måneder, etter å ha justert for kjønn, alder og alle faktorer i modellen som var signifikante i første del av analysen. Etter 1 år var frykt for arbeid fortsatt viktigste prediktor for fravær, men også høy grad av instrumentell mestring var blitt risikofaktor. Subjektive helseplager, sykdomsforståelse sammen med alder og år på skole forklarte hele 48 % av variansen i frykt for arbeid. Skåre på subjektive helseplager endret seg statistisk signifikant fra pretest til posttest, og resultatet holdt seg etter 1 år. Det var tilsvarende endringer i sykdomsforståelse og frykt for fysisk aktivitet. Mestringsstil og frykt for arbeid endret seg imidlertid ikke fra pretest til posttest, men endret seg signifikant etter 1 år. Selv om disse endringene ikke skjedde i løpet av rehabiliteringsoppholdet kan dette likevel være forårsaket av prosesser igangsatt under oppholdet. Funnene peker på at rehabilitering bør rettes både mot subjektive helseplager og mot komplekse psykososiale forhold, spesielt de kognitive mekanismer som ligger under frykten for å vende tilbake til arbeid. Thu, 07 Jul 2011 07:12:11 GMT http://hdl.handle.net/2282/1021 Title: Endring i opplevd arbeidsevne for langtidssykemeldte personer i arbeidsrettet rehabilitering <br/> <br/>Authors: Braathen, Tore <br/> <br/>Abstract: Målsettingen med denne oppgaven var å undersøke om et fire ukers opphold ved Attføringssenteret i Rauland (AiR) gir (1) bedret opplevd arbeidsevne og (2) økt yrkesaktivitet for langtidssykemeldte. Det ble også kartlagt hvilke psykiske og sosiale faktorer i arbeidet som karakteriserte denne gruppen sammenlignet med et normalmateriale. Videre undersøkte prosjektet hvilke faktorer som kan predikere god opplevd arbeidsevne, endring i den opplevde arbeidsevnen og tilbakevending til yrkesaktivitet. Oppgaven ble gjennomført som et evalueringsstudium med kontrollgruppe. Kontrollgruppen ble stratifisert og tilfeldig plukket ut fra Rikstrygdeverket sin oversikt over registrerte ikke-avsluttede sykepengetilfeller med mellom seks og tolv måneders varighet. Opplevd arbeidsevne ble målt kvantitativt ved hjelp av spørreskjemaet Arbeidsevneindeks. 183 av 305 inviterte forsøkspersoner ved AiR med gjennomsnittlig sykefravær av 12,2 måneders varighet (σ = 10,5) svarte på spørreskjemaet om arbeidsevne før oppholdet, ved avslutningen, og tre måneder etter oppholdet. 96 av 300 inviterte personer i kontrollgruppen med gjennomsnittlig sykefravær av 11,5 måneders varighet (σ = 1,2) svarte på samme spørreskjema ved start og etter fire måneder. Gjennomsnittlig opplevd arbeidsevne økte både i eksperimentgruppen (p < 0,01) og i kontrollgruppen (p = 0,03). Bedring i opplevd arbeidsevne var signifikant sterkere i eksperimentgruppen enn i kontrollgruppen (p < 0,01). 79,5 % av brukerne ved AiR var tilbake i yrkesaktivitet tre måneder etter oppholdet, tilsvarende var 66,2 % i kontrollgruppen tilbake i yrkesaktivitet. Brukerne ved AiR hadde på grensen signifikant høyere yrkesaktivitet etter fire måneder sammenlignet med kontrollgruppen (p = 0,06). Psykososiale arbeidsmiljøfaktorer som kjennetegnet brukerne av AiR var opplevelsen av høye krav, lav sosial støtte, lav grad av mestring i arbeidet og uklare rolleforventninger. God arbeidsevne etter fire måneder ble predikert av en modell som bestod av enkeltspørsmål i Arbeidsevneindeks, arbeidsmotivasjon, at man var i eksperimentgruppen, intensitetskontroll i arbeidet og sosial støtte (R2 = 53,8 %). Bedring i opplevd arbeidsevne ble predikert av en modell som bestod av enkeltspørsmål i Arbeidsevneindeks, arbeidsmotivasjon, medisinsk utredet, at man var i eksperimentgruppen, yrkesaktivitet, samt kontroll i arbeidet (R2 = 34,5 %). Yrkesaktivitet etter fire måneder ble predikert av opplevd arbeidsevne, arbeidsmotivasjon og rykter om forandring på arbeidsplassen (R2 mellom 26,1 % og 38,6 %). Undersøkelsen viser at opphold ved AiR gir bedret opplevd arbeidsevne. Resultatene indikerer en relativt sterkere bedring i tilbakeføring til yrkesaktivitet for brukerne ved AiR. Det er imidlertid sannsynlig at inntakskriteriene ved AiR har innvirkning på resultatet. Den sykemeldte sin egen opplevelse av arbeidsevnen, den enkeltes mål og motivasjon bør stå i fokus, fordi dette danner utgangspunktet for en rehabiliteringsprosess og fremmer aktiv deltagelse av den sykemeldte. Arbeidsevnen til denne gruppen bør påvirkes både gjennom tilpasning av fysiske, psykiske og sosiale krav og ved styrking av den enkeltes ressurser. Fri, 29 Oct 2004 22:58:59 GMT http://hdl.handle.net/2282/562 Title: Treningsopplegget ved Attføringssenteret i Rauland : en analyse av årene fra 1986-1992, med glimt inn i dagens opplegg <br/> <br/>Authors: Flokenes, Ann Marit <br/> <br/>Abstract: Hovedtemaet i oppgaven min er treningsregimet ved Attføringssenteret i Rauland og dets kjennetegn. Her har jeg hatt fokus på senterets første periode, dvs. årene som strekker seg fra 1986 til 1992. For å oppdage det spesielle ved nettopp denne tida, har jeg også prøvd å synliggjøre dagens opplegg. Siden undersøkelsen baserer seg på et kunnskapssosiologisk perspektiv, har siktemålet vært å finne fram til forskjellige former for viten. Dette perspektivet er også gjeldende i oppgavens "bakteppe" (kapittel 4) som omhandler noe av historien til rehabiliteringsfeltet – feltet som Attføringssenteret hører inn under. Kapittelet gir samtidig et kontrasteringspunkt i forhold til epoken jeg studerer. Arbeidet har konsentrert seg omkring følgende problemstillinger: Hvordan var treningsopplegget i perioden 1986-1992, og hvilke teorier/metoder lå til grunn for det? Hvilket syn på kroppen kom til uttrykk i selve treningsopplegget? Hvordan var forståelsen av mennesket? Hvilken helse- og sykdomsoppfatning var gjeldende ved senteret? Hvilke faktorer skapte og omskapte treningsopplegget? Ved hjelp av dokumentanalyse og kvalitative intervju med henholdsvis tidligere og nåværende ansatte ved senteret, avdekket vi at de første årene var preget av en naturvitenskapelig tenkemåte: Den objektive og målbare kunnskapen var i høysetet, der fysiologiske tester som for eksempel kondisjonstest på ergometersykkel og isokinetisk muskeltesting dominerte. Treningsaktivitetene var allsidige og omfattet blant annet gymnastikk, svømming, medisinsk treningsterapi, padling i kano og arbeidsteknikk. Her var man i særlig grad opptatt av fysisk funksjonsforbedring og innlæring av riktige teknikker i så vel svømming som i padling. Treningsopplegget, som tok mål av seg å føre klienter tilbake til arbeidslivet igjen, bar dessuten preg av en instrumentell kroppsforståelse. Synet på mennesket kunne tolkes som dualistisk, der personalet i behandlingspraksisene gjorde et skille mellom kropp og bevissthet. Senteret la opp til en tradisjonell sykdomsmodell hvor man ofte tok utgangspunkt i anatomiske forklaringer på plagene –en forståelse som retter seg mot en biomedisinsk sykdomsoppfatning. I oppgavens siste problemstilling fant vi at det medisinske kunnskapsregimet og Beitostølen Helsesportssenter var sentrale "skapelsesfaktorer" til selve treningsopplegget. Her kunne vi også avdekke at kunnskap knytta til henholdsvis enkeltpersoner og faggrupper var med på å forandre det gamle treningsregimet – et regime som i dag baserer seg på en helhetlig filosofi der trygghet– og mestringsaspektet utgjør sentrale momenter. Fri, 29 Oct 2004 22:58:59 GMT